Ann-Christin: Kan dere fortelle litt om typene deres, som jeg kaller dem, altså karakterene dere er på scenen? Du har jo på deg skuldrene til karakteren din akkurat nå, Ida, hva gjør det med deg?
Ida: Man blir mye mer grafisk, en grafisk kropp, mer skulptur-aktig. Vi jobber med å forvrenge oss langt vekk fra oss selv, og da havner vi imellom, i det som er uforståelig.
Kristina: Det er en direkte kobling fra dette og til at vi jobber med image og framtoning. Å forvrenge sitt eget utseende gjør at det ikke blir like privat som når du står der sånn du egentlig er bygd. Framtoning i seg selv blir et materiale.
Ida: Vi har nørda en del på hva en hard og usårbar framtoning kan være. I det harde er det veldig lett å bli sårbar, da skal det bare en subtil vinkel til i kroppsspråket før man blir privat, vi jobber med nyansene i dette.
Kristina: Det er interessant å se det spennet, når du først har kommet opp til max i kulhetsuttrykk, hva skal til for at du plutselig uttrykker noe annet? Det kan bare være et blikk den andre veien, så whoff, plutselig er man skikkelig skrøpelig og skjør. Og så går vi rett videre. De små glimta der er spennende, de leter vi etter.
Ida: Karakterene våre har også noe skurkete over seg, det er jo gøy at idet vi tar på oss maske så blir vi til de skurkene, hva sier det om oss? De har ikke grenser, disse folkene, de rølper på. Det er lettere å gjøre når man har på maske, eller solbriller, det åpner opp.
Kristina: Det ser man jo bare når folk får på seg solbriller når det blir sommer, hvordan de begynner å spankulere rundt da. Det er gøy at det er så lite som skal til. Man ser det for seg med en gang, tenk at du har på deg solbriller og går ned en solfylt dag på stranda, da er du noen, samma hvor pøkk du har hatt det så er du noen akkurat der og da.
Ann-Christin: Om vi kan spole litt tilbake så vil jeg gjerne høre litt om hvordan Th`Line starta? Dere to gikk på KHiO, sammen med Ole Martin Meland, som også var med i begynnelsen?
Kristina: Vi møttes veldig fordi vi hadde like dårlige forutsetninger for ballett, det var noe som knøyt oss tre sammen.
Ida: Dårlig point, ingen backbend, ingen attitude, ingen turnout… eller attitude hadde vi da.
Kristina: Vi hadde aldri kommet inn året før, men vi var det første kullet på linja for moderne og samtidsdans, og første kull som ikke hadde tåspiss på audition. Hadde det ikke vært for det hadde vi ryki ut første runda. Balletten strevde vi med fordi vi ikke hadde de forutsetningene, og det tulla vi med. Vi forsterka begrensningene våre, så vi kunne le av det, for å holde ut å være i ballettklassene.
Også hadde vi veldig forskjellige klasser etter hverandre, fra klassisk ballett til salsa til Graham til step til flamenco til hiphop. Bare fra hiphop til flamenco for eksempel er det helt ulike måter å bruke tyngde og føtter på. De switchene der begynte vi å synes var veldig gøy.
Ida: Det forsterka vi også, ved å komprimere det ekstremt. Vi lagde sekvenser og improviserte der vi blanda de ulike danseretningene om hverandre helt ulogisk.
Kristina: ..to hiphop trinn over i bapbap - en hel annen greie med flamenco, over i en klassisk tendu og så videre i en gammeldags lounge. Dette gjorde vi i friminuttene, de ti-femten minuttene vi hadde mellom hver klasse, vi stod foran speilet og herma etter hverandre gjøre de skiftene.
Ida: Etter skolen søkte vi forprosjekt for å fordype oss i dette, det var da vi begynte å dissekere og nørde på hvilke elementer ulike dansestiler bestod av. Vi delte opp i materiale, trinn, kostyme, utstråling eller energi, musikkbruk, forholdet til rom og til publikum. Inspirert av chance-metoden skrev vi ned dette på lapper som vi trakk og på den måten fikk vi et helt nytt språk vi ikke hadde prøvd før eller kunne tenkt oss til. For eksempel trakk vi uttrykket eller energien i kroppen fra musikal, Cunningham sitt materiale og samtidsjazzen sin musikk. Vi prøvde sinnsykt mange kombinasjoner for å finne nye uttrykk. Vi jobber fortsatt med sånne impossible tasks, ting som er nesten umulig å gjøre. Å prøve å få til noe som er så vanskelig, det er der humoren dukker opp.
Kristina: Det er noe humrete over det, å se inderligheten i forsøket. Og det er noe gjenkjennelig der, når du konsentrerer deg så innmari om noe.
Ida: Det var noen uttrykk vi fant som alltid funka, som blanda ytterpunkter, for eksempel performancekunst og musikal. Det har vi jo fortsatt med, f.eks når vi ville blande samtidsdans med noe kontrastfylt så tenkte vi: Hvor i Oslo er det et publikum som oppfører seg helt annerledes enn på Dansens Hus og Black Box Teater? Jo, på Det Andre Teatret, der er det øl og popkorn og folk ler og alt blander seg i ett, og derfor ville vi blande (impro)teatersport med samtidsdans.
I 2019 stod Th`Line bak konseptet Dance on / Dance off i samarbeid med Det Andre Teatret; et unikt møte mellom dans og teatersport der utøverne improviserte dansenumre på bestilling fra publikum.
Ida: Der fikk vi spredd samtidsdansen ut til et ganske stort publikum som ikke hadde oppdaget at det kunne være gøy. Vi ville at det skulle være en felles flow mellom oss og publikum, at vi alle var i samme boble. At vi, akkurat som publikum, heller ikke visste hva som skulle skje. At publikums påvirkningskraft får så stor plass skaper en helt egen connection mellom oss på scenen og de som ser på. Vi har alltid store deler som er improvisert til stede i arbeidet, for at det skal være levende.
Kristina: Det er mange ting som engasjerer oss, som vi ikke har debattert, men som kommer ut når vi går på gulvet. Vi oppdager ting som føles veldig viktig innenfra improvisasjonen. Vi er veldig visuelle begge to, vi hører ikke tekst i musikk, men mer stemninger og energier. Vi bearbeider ting fysisk og jobber mye i det språkløse.
Ann-Christin: Kan dere si noe om hvordan Th´Line har utvikla seg? Dere har jo gjort mye forskjellig, hvor tenker dere at dere har endt opp?
Ida: Kritikken vår av maktstrukturer og idiotiske ledere kulminerte seg skikkelig med forestillingen og karakteren Steelo. Første gang vi iscenesatte den kritikken eksplisitt var i en sekvens fra Near. Far. Wherever you are (2013) der Stian Danielsen og Kristin Ryg Helgebostad utspiller en mildt sagt problematisk undervisningssituasjon mellom en danselærer og studenten hans.
Kristina: Den problematikken hadde vi jo grubla på helt siden utdanninga før vi fikk den ut i Near. Far. Wherever you are.
Ida: Steelo er først og fremst en sjarmør som får deg til å le, og så merker man først etterpå at: Oj, jeg ble faktisk tatt på rumpa, men, haha, det går vel bra for denne gang. Og det er akkurat det vi ønsker å skape bevissthet rundt. Vi skaper en situasjon der vi ikke går over grensa, men holder oss i et spenningsfelt der vi enda ikke har gått for langt..
Th´Lines forrige produksjon Steelo & Th`Future hadde premiere i november 2018 og turnerte rundt i landet i 2019. Forestillingen gir publikum mulighet til å studere en potensiell #metoo-situasjon på nært hold, der den belgiske influenceren Steelo skaper scenarioer hvor hen kan ta seg til rette med publikum.
Ann-Christin: Er det en form for gråsonejobbing, eller en måte å dyrke gråsonen på?
Ida: Ja, det er gråsonen rett før man tipper utafor, et veldig crucial punkt det kan være vanskelig å fange opp. De øyeblikkene vi burde greie å ta tak i ting. Ofte lar vi det gå for langt, og da er det så lett at det eskalerer og tipper utafor og virker umulig.
Kristina: Det er jo det som er den store problematikken, om du har vært utsatt for en eller annen form for trakassering. Å snappe opp de tendensene. Du har ikke lyst til å være den som overreagerer i feil setting og gjør et stort nummer ut av ting. Men du vil heller ikke reagere for seint. Når skal du egentlig reagere? Det finnes ikke egentlig et svar på det, det kommer så an på sammenhengen, og på timingen. Og da er vi tilbake på det like skjøre stedet; timingen.
Anonymousse spilles fra 21. - 24. februar kl. 20 bak en hemmelig dør i Marstrandsgata 8 (Rom for Dans,) og er første gang i en storproduksjon at det er kun Kristina og Ida på scenen.
Kristina: Så sånn sett føles det litt som å gå tilbake i tid, til det som er typisk oss to, og som også var opprinnelsen til Th`line. Anonymousse er kanskje mer absurd og mørkere enn det vi har gjort før, men det er fortsatt de to typene som tulla og luska rundt i gangene inne på Kunsthøyskolen.